Nasjonalforeningen lister opp flere tiltak i forbindelse med demensdiagnose. Mange kommuner har hukommelelsesteam, demensteam eller en demenskoordinator.  I de fleste kommuner kan man henvende seg direkte til teamet eller demenskoordinatoren i kommunen, uten henvisning fra lege eller andre. Demensteamet bidrar i utredning og kartlegging av demens, i samarbeid med fastlegen, og de følger opp familien med veiledning og råd.

Demensplanen 2025 viser hvordan regjeringen vil jobbe for et mer demensvennlig samfunn, hvor demenskoordinatoren er en viktig brikke for å få til dette.

Men hva gjør egentlig en demenskoordinator? Vi har intervjuet fem demenskoordinatorer for å forsøke å forstå hvordan hverdagen deres fortoner seg. Disse fem er anonymisert og smeltet sammen i en fiktiv karakter som Marius Bjønness intervjuer.

Ta vel imot Laura Demrevoll, som kommer heseblesende inn i Teams-møtet litt over avtalt tidspunkt.

Intervju av en demenskoordinator

Laura: -Jeg beklager, besøket jeg var i drøyde ut. Det er ikke like lett å bare marsjere ut fra en samtale med fortvilede pårørende som har fått livene sine snudd på hodet.

Marius: -Er det symptomatisk for en demenskoordinators hverdag?

Laura: -Veldig. Man har alltid følelsen av å være på etterskudd. Det er et mylder av oppgaver å ta tak i ved siden av en demenskoordinators hovedoppgave.

Marius: -Hva er en demenskoordinators hovedoppgave?

Laura: -Det er å få utredet personer hvor man mistenker en kognitiv svekkelse, samt følge opp etter at diagnose har blitt stilt av lege.

Marius: -Hvordan kommer en person inn i dette systemet?

Laura: -Typisk er det pårørende som tar kontakt. Så begynner arbeidet med å stille en diagnose. Unnskyld, jeg må bare ta denne.

(Laura koordinerer et eller annet med en medarbeider)

Laura: -Beklager den. Jo, en del av dette arbeidet består i å snakke med pårørende og den antatt demensrammede personen selv. Praksisen i vår kommune er at en person samtaler med pårørende og en annen snakker med pasienten selv. Det er utrolig viktig å finne ut hvilke tiltak som må på plass kjapt da tiden er en viktig faktor i et demensforløp.

Marius: -Hvilke tiltak snakker vi om?

Laura: -Det kan være komfyrvakt, reseptbelagte medisiner, hjelp med ernæring, søknad om kommunale aktivitetstilbud. Deretter må man vente på at legen formelt stiller diagnosen.

Marius: -Fastlegen?

Laura: -Som regel, ja. Etter at legen har konkludert og stilt en diagnose så avtales et oppfølgende møte. Det er viktig å være til stede i det jeg kaller «knekkfasen» – der personen slutter med sine vante aktiviteter, slutter å kommunisere godt, står i fare for å gå seg bort – kort sagt får redusert evne til å klare seg selv.

Marius: -Hva slags nettverk forholder demenskoordinatorene seg til?

Laura: -Som demenskoordinator er det mye man må finne ut av på egenhånd, men det er heldigvis noe å støtte seg på også. Aldring og helse har mye godt materiell som demenskoordinatorer kan benytte. Vi har også Nasjonal faglig retningslinje om demens, pluss Veiviser demens som nå lanseres snart.

Det finnes et demensnettverk for de kommunevise teamene i USHT Vestfold. USHT arrangerer fagdager, som er halvdagsmøter med ulike temaer med jevnlige samlinger noen ganger i året.

Marius: -Hva er det vanligste hjelpemiddelet du tilbyr en person rammet av kognitiv svikt?

Laura: -Så å si alle blir etter søknad tildelt det vi kaller digital kalender. Den enkleste typen digital kalender av typen MEMOday, og IRIS Sol fra Vestfold Audio. Nesten alle får «IRIS Sol» eller «Memo Day». Begge er små skjermer, om lag halvparten av et A4-ark som kan presentere digital eller analog klokke.  «Iris Sol» er en mer avansert utgave av Abilias; Memo Day. Veldig greie produkter.

Marius: -Hva er det som avgjør hvilken øvrig velferdsteknologi man tilbyr som demenskoordinator?

Laura: -Når man skal søke om hjelpemidler må man forholde seg til hvilke hjelpemidler som er prisforhandlet på Hjelpemiddelsentralen.  «IRIS Sol» og «Memo Day», f.eks. har blitt anbefalt av Hjelpemiddelsentralen. Hvis løsningen ikke straks fungerer som den som trenger det, gis det opp raskt. Det som er lett tilgjengelig, som fungerer med en gang og som ikke krever for mye kompetanse eller konfigurasjon, foretrekkes.

Liste over de vanligste hjelpemidlene for en demenskoordinator i prioritert rekkefølge:

1. Kalenderløsninger tilbys i praksis i nesten alle tilfellene.
2. Komfyrvakt tilbys i nær 100% av tilfellene. Innsalget er litt tyngre ettersom enkelte fornekter at behovet for komfyrvakt er der, så man må ofte motivere den demensrammede for å få det montert. Når man er enige om tiltaket må man forfatte en søknad til NAV Hjelpemiddelsentralen.
3. Hørselsfremmende teknologi – redusert hørsel er en prediktor for demens og er et svært vanlig brukt tiltak for demensrammede.
4. Vanlig trygghetsalarm (stasjonær trygghetsalarm med alarmutløser) – Hjemmesykepleien og saksbehandler som ordner med det.
5. Vandreralarm er et tiltak som først blir aktuelt lengre ut i demensforløpet, og da har som regel den demensrammede vært mottaker av andre tjenester en stund allerede. Det kan være ektefelle som ikke får sove for de er redde for at demensrammede går ut om natten. Løsningen blir da ofte at ektefellen låser seg og den demensrammede inne på soverommet (døren låses fra innsiden).
6. GPS er et tiltak som trekkes frem i media regelmessig, men i min kommune er jeg sannelig ikke helt sikker på hvordan jeg skal få igangsatt teknologien. Det er ikke klart hvem jeg skal jeg kontakte for å få tak i det. GPS hadde nok vært egnet i mange av tilfellene jeg har vært borti, men det er en tjeneste som er vanskelig å få igangsatt i praksis. Man vet ikke helt veien, og det gjør at man heller velger mer tilgjengelige tiltak.

Marius: -Hvilken teknologi skulle du ønske deg, som ikke er mainstream i dag?

Laura: -Et hjelpemiddel som virkelig ville vært verdsatt høyt, men som i praksis ikke tildeles, er én enkel fjernkontroll til TV og TV dekoder. Tiltaket er vanskelig å få til i praksis grunnet mange TV-modeller og rask teknologiutvikling. Som demenskoordinator blir det bare til at jeg unnlater å si noe om at dette finnes fordi man ikke vil skape falske forhåpninger. Når det ikke bare kan fungerer enkelt (hver gang), så droppes det i en hektisk hverdag, hvis ikke stjeler det bare enda mer tid.

Marius: -Litt som med GPS?

Laura: -Ja, faktisk. For at ting skal gli kjapt og effektivt så må det være noen i kommunen som har et ansvar for å kartlegge teknologiske løsninger så jeg slipper å finne ut av alt i detalj. Det har jeg rett og slett ikke tid til, selv om jeg er aldri så motivert til å finne ut av nye løsninger.

Den enkle fjernkontrollen og GPS er eksempler på mulige effektive tiltak som ofte blir droppet i en hektisk hverdag fordi det blir for mye plunder og styr for å få det til.

Marius: -Er det andre faktorer som hemmer bruken av teknologi?

Laura: -Fornektelse av at det er et behov for hjelpemidler. Jeg var nettopp på hjemmebesøk hos en eldre mann som bodde langt ute i skogen. Tjenestemottaker selv trodde ikke at han kan komme til å gå seg bort. Vi ser ofte bagatellisering i den tidlige fasen: man tror ikke selv at det kommer til å bli noe problem at man skal komme til å miste orienteringsevnen og ikke finne veien tilbake. Det hemmer også spredningen av teknologi fordi demensrammede ikke vil representere en byrde for kommunen. Man vil ikke motta hjelpemidler, men bare greie seg selv.

Tjenestemottakere ytrer ofte skepsis og motstand mot å bli overvåket. I tillegg er lokaliseringsteknologi noe nytt, noe annerledes, en dings som skal lades, læres og av og til feilsøkes. Så oppsummert; fornektelse for at det er noe behov, det at man ikke vil være til bry for andre – og skepsis mot å bli overvåket.

Marius: -Hvilke tema ville du vært interessert i å høre om på webinar rettet mot demenskoordinatorer?

Laura: -Jeg har ikke tid til og er egentlig ikke interessert i tupperware-partys med presentasjoner av ulike løsninger som finnes der ute. Det ideelle ville vært om noen i kommunen kan ordne alt av forberedelser så jeg vet hva jeg kan bruke av løsninger innenfor hvert felt. Det er rett og slett ikke interessant å lære masse ting om produkter og tjenester som ikke «står på menyen», dvs. ikke tilbys effektivt gjennom kommunen eller hjelpemiddelsentralene.

Teknologien må allerede være tilgjengelig som del av kommunens tilbud for at det skal være verdt å investere i tid i det. Ledere og digitaliseringsagenter kan ordne alt det andre, men som demenskoordinator skulle jeg gjerne bare kunne overlate produktvurderinger og seleksjon av tjenester til andre slik at man selv kunne rendyrke rollen som kliniker. Har vi lenge igjen?

Marius: -Vi kan gi oss der med mindre du ikke har noen avsluttende bemerkninger?

Laura: -Demenskoordinator-rollen er ofte en bifunksjon i en 100%-stilling. 1/3 av alle demenskoordinatorer jobber uten avsatt tid til dette. Mange er drevet av ære og samvittighet uten forankring. Selv om man ikke har tid så må man være proaktiv og grave selv for å finne ut av hva man kan tilby av løsninger i kommunen.

Digitaliseringsrådgivere og de som bygger de kommunale tjenestene har ofte ikke snakket med hukommelsesteam eller demenskoordinatorer.

Marius: -Kommunens digitaliseringsrådgivere implementerer løsninger uten å snakke med klinikere som jobber i felt?

Laura: -Ja. Men nå har jeg vært veldig negativ. Mye fungerer også, altså, de siste årene så har vi tatt mange skritt i riktig retning. Alt er ikke helsvart! Men nå MÅ jeg gå! Ha det!

Vil du vite mer om hvilken mestrings- og velferdsteknologi som kan støtte ved demens? Vi kan veilede deg og din kommune.